Ikke så mye, men litt...

Hey og håw!

Det har ikke skjedd så mye siden sist, men grunnet flere oppfordringer og masse mas skal jeg skrive ett par velvalgte linjer om uka som har gått:)

Som nevnt tidligere fikk vi gratisbiletter til et gedigent bilshow i San Diego Conferance Center som er på størrelse med to Sørlandshaller! Vi sleit svært lite med å finne veien, mye fordi Lars va så smart å kjøpe seg en GPS, og vi blei guida heilt fram til døra! For å si det kort: Det va uuutrolig mye fett der! Lar bildene tale for seg selv:)

Jeg og Lars har nå også vært å skaffa oss Longboards, som vi har cruisa litt rundt på de siste dagene. Plutselig føler vi oss hakket mer innfødte, og når etterhvert hudfargen beveger seg fra lakenhvitt til nøttebrun så er det ingen som stusser lenger;) I dag brukte Mats et par rulleskøyter han fikk låne av Ron, og han hadde satt Håvard Bøkko i et dårlig lys! Vi sleit som hester med å holde følge, så vi håper å få skaffa han også et longboard snart...


Rett der vi bruker å parkere bilen er det et vannvitig stup som dropper sikkert 150 meter rett ned til stranda. På fredag slutta jeg og Lars tidlig, så vi bestemte oss for å stikke bort å ta en kikk. Det var en helt utrolig utsikt derfra, og en kunne sikkert se heilt til Mexico hvis været hadde tillatt det. Det var tydeligvis et populært sted å sette utfor med hangglider, men grunnet litt dårlig tid bestemte vi oss for å drøye akkurat det til litt seinere.































































Ellers har vi som vanlig stressa med å finne fag på skolen. Problemet er å finne fag som ikke er på Nobelprisnivå! Men vi har for øyeblikket både en plan A og en plan B så tror det skal ordne seg:)

Magnus

Mye har hendt siden sist!

Heisan!
Ja, nå har det skjedd endel siden siste innlegg. Vi har hatt vår første og mulig eneste nyttår i USA, vi har ordna oss med leilighet og skaffa oss bil.

La oss starte med nyttårsaften.
Vi hadde egentlig kke så store forhåpninger siden all tid har gått med til å søke på craigslist etter hus og bil, og ikke til å skaffe oss bekjentskaper. Vi bestemte oss for å stikke på et sted kalt Johnny V for en bedre middag og ta det derfra. Vi stakk tidlig for å sikre oss ett bord, det virka som et populært sted og vi regna med at det skulle være stappfullt allerede i halv 7 tida. Men da vi kom fram holdt staben fortsatt på med å blåse opp ballonger og vi var de aller første til å dukke opp, så bord blei det nå heilt sikkert. Vi starta med noen pils og fant fort ut at man kunne få gratis smaksprøver på pilstypene i små shotteglass, så det ble så klart utnytta til det fulle. Det finnes virkelig mye merkelig pils her, og jeg og Mats gikk på en smell og bestillte "Blue Moon" som smakte svakt av snus. Nasty!
Etter noen timer bestilte vi mat, og kun en skikkelig biff var godt nok for tre sultne nordmenn. Og den biffen va himmelsk! Etter som timene gikk kom det mer og mer folk, og stemninga steig drastisk. Rett før klokka 12 stod vi på dansegulvet der to gedigne pølser fylt med ballonger hang i taket. Akkurat på slaget sprakk disse og stedet tøyt over av ballonger i alle farger.
Vi fant etterhvert veien tilbake til Banana Bungalow hvor Mats tura rett under dyna mens jeg og Lars stakk å prøvde å finne no folk. Vi prata med en masse raringer fra heile verden, og da Lars hadde stukket til køys fant jeg, en franskmann, en brasiliansk jente og en kanadier ut at vi skulle bade. Vi hoppa uti! Det var iskaldt, for det er tross alt vinter og det er Stillehavets bølger som slår mot Pacific Beach. Etter dette blei det senga for meg og, for da var klokka rundt 5. Det blei en lang men morsom natt!

Ja, så har vi endelig fått oss leilighet! Etter timer foran PC'en fant vi noe som virka lovende, og vi ringte. Karen som tok telefonen var en trivelig type ved navn Ronald Wood, og var villig til å komme å hente oss for å kikke på plassen (!). Det var allerede 4 jenter som hadde vist sin interesse, og han venta på et ja fra de. Han sa imidlertid at hvis vi kunne gi han ett ja der og da og depositumet i hånda var plassen vår. Vi nølte ikke ett sekund og minutter etter satt vi med en nydelig leilighet midt på South-Mission Beach 50m fra stranda og med egen parkeringsplass!
Det vister seg fort at Ron er fyren å kjenne, og ikke minst ha som Landlord. Vi nevnte at vi er på utkikk etter bil og Ron er tilfeldigvis bestekompis med eieren av californias største bilforhandler! Dagen etter står vi storøyd på en gigantisk bilpark med det treffende navnet "Mile of Cars" med syke biler så langt øyet kan se. Etter et par minutter kommer en kullsvart Chrysler 300 SRT brummende opp ved siden av oss og en kar tatt rett ut av Sopranos stiger ut av bilen. Det er Tony McCune, eieren av allt vi kan se der vi står. Han tar oss i handa og forsikrer oss om at vi skal få det beste av service og at de skal finne et passende kjøretøy til oss. Vi blir tatt hånd om av en liten kar som viser oss en strøken Jeep Liberty Sport 03mod. Vi får oss en liten prøvetur og merker med engang en "connection". Bilen koster egentlig 8995 dollar som er langt over det vi planlegger å betale, men siden vi er gjester av sjefen sjøl skal vi få spesialpris. Vi ender opp med å få nesten 3000 dollar (17000kroner) i avslag og betaler tilslutt 6700 dollar for full pakke inkludert taxes, ferdig forsikring og omregistrering! Så vi er nå lykkelige eiere av en nydelig Amcar i USA!
Jeep Liberty Sport, 190hk, V6, 3.7L, RED HOT BABY!

Ellers har det som vanlig vært strålende vær, og i morra skal vi på et svært bilshow som vi fikk gratis billetter til av han som ordna forsikringa vår. Han hadde ingen igjen men så fikk han ei dame til å finne noen som var de siste de hadde! Så det va konge! Gleder meg!

Jeg merker det at Amerikanere er vanvittig lette å ha med å gjøre og hvis de kan hjelpe så gjør de det med et gedigent smil om munnen... Dette kan jeg like!

Magnus